Oktober 22, 1947, India.

 Norsk

Dette er ikke en leksjon. Dette er til minne om en tragisk hendelse som skjedde i India i oktober 1947. 

Til ære for våre modige soldater som døde i forsvar av vårt moderland. Denne historien må fortelles og gjenfortelles for at vi ikke skal glemme. 

22. oktober 1947 angrep Pakistan India og begynte å plyndre i byene. India fikk uavhengighet fra den britiske regjeringen 15. august 1947. De var opptatt med å tegne kartene sine og prøvde å etablere gode forbindelser med naboene og forventet ikke å bli angrepet. India klaget til FN og ventet på svar. 

India var opptatt med å lage dokumenter for å konsolidere alle de tidligere små kongedømmene i ett land slik at den indiske hæren kunne iverksette tiltak for å beskytte sin suverenitet.

27. oktober 1947 gikk den indiske hæren for å forsvare sitt territorium.

I løpet av denne krigen gjorde mange soldater og sivile alt de kunne for å redde landet. Her er en beretning om noen av dem.

Maqbool Sherwani 

Denne unge Kashmiri-mannen så tusenvis av mennesker marsjere mot hovedflyplassen i byen. De spurte ham veien, og han tilbød seg å lede dem dit. Han viste dem bevisst feil vei og forsinket deres frem rykk med noen timer. Senere innså fienden at han hadde lurt dem. De spores ham ned og drepte ham brutalt. Men da fienden kunne nå flyplassen, hadde den indiske hæren allerede nådd dit og var klar til å forsvare den. Denne unge mannen ga opp livet, men lyktes i oppdraget.

Brigadier Rajinder Singh

Hans jobb var å holde fienden så lenge han kunne før andre kunne komme. Han ble beordret til å kjempe til den siste mannen. Han hadde bare hundre mennesker, og fienden rykket frem i tusenvis. Han utviklet en utmerket strategi. Han sprengte broene og veiene hvor han fant fienden. Han fortsatte å skyte på dem når de kom videre. Han kjempet modig modig i fire lange dager før han ga opp livet i kamp 26. oktober 1947.

Major Somnath Sharma

27. oktober ble han beordret til å kjempe og holde troppene. Fienden gjemte seg i husene til mennesker og skjøt mot hæren. Hæren kunne ikke gjengjelde mye på grunn av frykt for å ta uskyldige menneskers liv. Major Sharma hadde en brukket hånd. Han begynte å fylle kuler i pistolene for å hjelpe soldatene sine. Han skjønte at de kom til å være under antall. Han sendte sin siste melding til hovedkvarteret.

"Fiendene er bare 50 meter fra oss. Vi er sterkt under antall. Vi er under ødeleggende ild. Jeg skal ikke trekke meg en tomme, men vil kjempe til vår siste mann og vår siste runde.”

Kort tid etter la han livet til hvile.

I dag bor jeg i Norge, men hvordan kan jeg glemme den tragiske dagen 22. oktober? Er det ikke sant at vi i dag skylder livene våre til slike modige mennesker?

Norge er et vakkert land som gir menneskeliv mye betydning. Hvem i denne verden ville ikke erkjenne slik tapperhet og offer?

22. oktober er en svart dag i indisk historie, mens 27. oktober er en stolt dag for India da den indiske hæren vellykket begynte å forsvare sitt territorium i en ett år lang trukket kamp

Engelsk

This is not a lesson. This is in remembrance of a tragic incident that  happened in India in October 1947. 

In honour of our brave soldiers who died defending our motherland. This story must be told and retold lest we forget. 

On October 22, 1947, Pakistan attacked India and began looting the cities. India gained independence from the British government on 15 August 1947. They were busy writing their constitution and trying to establish good relations with their neighbours and did not expect to be attacked. India complained to the UN and waited for a response. 

India was busy making documents to consolidate all the former small kingdoms in one country so that the Indian army could take measures to protect its sovereignty.

On 27th October 1947, Indian army went to defend its territory. During this war, many soldiers and civilians did everything they could to save the country. Here is an account of some of them.

Maqbool Sherwani 

This young Kashmiri man saw thousands of people marching toward the main airport of the city. They asked him the way and he offered to lead them there. He deliberately showed them the wrong way and delayed the their advance by a few hours. Later the enemy realised that he had tricked them. They traced him down and brutally killed him. But by the time the enemy could reach the airport, The Indian army had already reached there and ready to defend it. This young man gave up his life but succeeded in his mission.

Brigadier Rajinder Singh

His job was to hold the enemy for as long as he could before others could arrive. He was ordered to fight to the last man. He had only hundred people and the enemy was advancing in thousands. He devised an excellent strategy. He blew up the bridges and roads wherever he found the enemy. He then kept firing at them whenever they advanced. He fought the enemy bravely for four long days before giving up his life in combat on October 26 1947.

Major Somnath Sharma 

On 27th October, he was ordered to fight and hold the troops. The enemy was hiding in the houses of people and firing at the army. The army could not retaliate much due to fear of taking the lives of innocent people. Major Sharma had a fractured hand. He started filling bullets in the guns to help his soldiers. He realised that they were going to be outnumbered. He sent his last message to his headquarters.

"The enemies are only 50 yards from us. We are heavily outnumbered. We are under devastating fire. I shall not withdraw an inch but will fight to our last man and our last round.”

Shortly after he laid his life to rest.

Today I live in Norway, but how can I forget the tragic day of October 22? Is it not true that today we owe our lives to such brave people?

Norway is a beautiful country that gives human life a lot of importance. Who in this world would not acknowledge such bravery and sacrifice?

October 22 is a black day in Indian history, while October 27 is a proud day for India as the Indian army successfully began defending its territory in a one year long drawn battle.